Sang som beredskap: motstandskraft bygges i fredstid

– Historien viser igjen og igjen at mennesker trenger sangen når samfunnet står under press: for å stå sammen, finne trøst, nytt mot og huske hvem vi er.

– Skal sangen kunne fylle en slik funksjon når krisen kommer, må kunnskapen, sangene og erfaringen med å synge finnes i befolkningen på forhånd, påpekte daglig leder Jarle Flemvåg i Krafttak for sang (KFS).

Under Arendalsuka samlet KFS og Folkehøgskolekontoret forskere, kulturledere, politikere og organisasjonsliv til en samtale om sangens rolle når samfunnet settes under press. Bakgrunnen var den økte oppmerksomheten rundt totalberedskap og spørsmålet om hvilken rolle kultur og fellesskap kan spille når et samfunn rammes av krise eller krig.

I regjeringens Totalberedskapsmelding, Meld. St. 9 (2024–2025), er et eget delkapittel viet «Kulturen, kulturarvens og medienes betydning for sivil motstandskraft». Her løftes blant annet kulturens betydning for utholdenhet, mental helse og kampmoral i krisetid fram. Regjeringen peker også på kultursektorens betydning for hvordan nasjonen som helhet evner å stå gjennom en krise.

Sang som maktmiddel

Sanger Per Vollestad gjorde tematikken både nær og viktig da han skildret en hendelse ved Oslo domkirke under okkupasjonen av Norge.

– Flere tusen mennesker samlet seg og sang blant annet «Ja, vi elsker» og «Vår Gud han er så fast en borg». Da folkemengden ble forsøkt stanset, fortsatte sangen fra andre deler av forsamlingen. Sangen ble en kollektiv og ikke-voldelig form for motstand, fortalte Vollestad.

– Vi trenger også noe å leve for

Professor Anne Haugland Balsnes ved Universitetet i Agder understreket at premisset for hele samtalen må være at et samfunn selvsagt trenger militært forsvar og sikkerhet.

– Men vi trenger også noe å leve for.

Hun poengterte at sangen har en spesiell egenskap som blir særlig interessant i en krise: Vi har instrumentet med oss, overalt. Og i krigssituasjoner er den der når vi trenger den mest: i bomberommet, i endeløs venting ved fronten, i en skolegård eller på en eldreinstitusjon. Den kan roe, samle og skape struktur når situasjonen rundt oss er kaotisk.

– Hvis vi sitter i et bomberom og strømmen har gått, så kan vi synge. Men det forutsetter at vi kan de samme sangene, og at noen føler seg kompetente nok til å tørre å starte allsang, legger hun til.

Balsnes viste også til forskning på hvordan hjerterytmen synkroniseres når mennesker synger sammen, og hvordan sang kan redusere stress, og gi en opplevelse av velvære og fellesskap, som i seg selv kan være viktig for å holde ut i en krisesituasjon.

En konkret øvelse i fellesskap

– Sangene og kulturarven vår er en viktig del av vår identitet og tilhørighet. Dette identitetsfellesskapet er igjen en sentral del av samfunnets motstandskraft – og dermed også av beredskapen, trakk generalsekretær Kim Stian Gjerdingen Bakke i Norges Korforbund frem.

– Motstandskraft er jo det å klare å holde sammen og bevare håp og mening når det stormer, og når samfunnet vårt utsettes for press, sa Bakke.

Han viste til at rundt 220 000 mennesker synger i kor i Norge. De møtes uke etter uke, på tvers av alder, bakgrunn og livssyn, danner sosiale fellesskap og føler ansvar for hverandre. Det er også kanskje disse koristene som tør å synge den første tonen når bombene faller og barn og voksne sårt trenger trøst og håp.

– Kor er egentlig en svært konkret øvelse i samarbeid. Man må bli trygg på sin egen stemme og samtidig lytte til andre og finne sin plass. Derfor må slike fellesskap bygges og tas vare på i fredstid, understreket han.

Historien viser hva sangen kan bety

At mennesker tyr til sang når samfunnet settes under ekstremt press, er en gjenganger i både eldre- og moderne historie.

Sanger og forfatter Per Vollestad har gjennom mange år samlet nær 500 sangtekster skrevet av vanlige kvinner og menn over hele Norge under okkupasjonen. Sangene skapte samhold, humor og kampmoral i en situasjon preget av usikkerhet, kulde og frykt.

– Da radioapparater ble inndratt og mennesker levde under stadig sterkere begrensninger, begynte folk å skrive egne sanger og synge sammen. Sanghefter ble laget og spredt mellom grupper som lå i dekning. Enkelte Milorg-distrikter hadde til og med egne kor som øvde med tanke på dagen de igjen skulle kunne marsjere åpent inn i norske byer, forteller han.

Fra 22. juli til Ukraina

Også nyere historie viser hvordan befolkningen søker mot sangen når samfunnet rammes av krig og krise.

Etter terrorangrepene 22. juli 2011 samlet et helt land seg rundt sanger som «Mitt lille land» og «Til ungdommen». Under panelsamtalen ble det også vist til fortellinger om overlevende fra Utøya som sang «Til ungdommen» mens de svømte bort fra øya.

Sangen ble noe å holde fast i midt i en ekstrem situasjon.

I Ukraina har vi sett mennesker synge nasjonalsangen i bomberom og foran nasjonale monumenter. Sangene stanser ingen raketter, men kan uttrykke noe grunnleggende når et samfunn angripes: Vi er fortsatt her. Vi hører sammen. Vi lar oss ikke knekke.

Også det motsatte forteller noe om sangens kraft. Autoritære regimer har gjennom historien forsøkt å kontrollere eller forby sang, språk og andre kulturuttrykk. Talibans restriksjoner på sang og kvinnestemmer ble bla. a. trukket fram som eksempel på undertrykkende regimers misbruk og frykt for sangens kraft. Og nazistenes bruk av sang under enorme folkemøter ble eksempel på hvordan regimene selv brukte sangen for å skape massesuggesjon.

Tillit er en del av beredskapen

Bystyrerepresentant for Oslo KrF og nestleder i kultur- og utdanningsutvalget, Øyvind Håbrekke, trakk fram et annet nøkkelord: tillit.

Tillit er en av de viktigste ressursene i den norske beredskapen, påpekte han.

– Men tillit oppstår ikke av seg selv. Tillit bygges jo gjennom fellesskap, og det at vi møtes og deler noe sammen, sa Håbrekke.

Han fortalte også personlig om hvordan sang og gitarspill hadde hjulpet ham gjennom en periode med sterke stressreaksjoner. Sang påvirket pusten og kroppen på en måte han selv kunne merke.

Håbrekke viste samtidig til Musikkutvalgets beskrivelse av sangen og musikken som en «stabiliserende kraft» i samfunnet – et begrep han mente sier mye om kulturens betydning i et beredskapsperspektiv.

Kultur bidrar til normalitet i kriser

Matias Hilmar Iversen, direktør i Kulturtanken, viste til koronapandemien som en fersk erfaring med hva kultur kan bety når samfunnet rammes av krise.

Da store deler av samfunnet stengte ned, var målet å holde skolene åpne så langt det var mulig. Den kulturelle skolesekken skulle også fortsette.

– Det handlet blant annet om å opprettholde normalitet, og barns og unges mulighet til å delta i og oppleve kunst og kultur.

Erfaringen fra pandemien viser, ifølge Iversen, at kunst og kultur nettopp kan brukes til å opprettholde normalitet, styrke fellesskapet og bidra til et samfunn som fungerer også under press.

Hvem kan sangene når vi trenger dem?

Et av de tydeligste spørsmålene i samtalen handlet om noe helt grunnleggende: Skal vi kunne synge sammen i en krise, må vi faktisk kunne noen av de samme sangene.

Her fikk barnehagen, skolen og lærerutdanningen en sentral plass i diskusjonen. Balsnes påpekte at små barn har et naturlig og spontant forhold til sang.

– Men dersom de voksne ikke synger sammen med dem, blir det mindre og mindre sang etter hvert som barna blir eldre. Samtidig har sang fått en mindre selvfølgelig plass i lærerutdanningen.

I samtalen ble det også vist til at allmennlærere tidligere måtte tilegne seg en viss musikalsk grunnkompetanse. Etter hvert som lærerutdanningen er blitt mer spesialisert, er ikke lenger alle lærere på samme måte forventet å være bærere av den felles sang- og kulturarven. Balsnes mener derfor at sangen burde gis en tydeligere plass i rammeplanen for lærerutdanningen. Da ville flere lærere bli rustet til å synge med barn i barnehage og skole.

Det reiser et langsiktig spørsmål: Hva skal dagens barn synge sammen når de selv blir gamle dersom de ikke lærer noen av de samme sangene?

Et repertoar på tvers av generasjonene

Mot slutten av samtalen ble nettopp behovet for et felles repertoar løftet fram.

Skal sang kunne samle mennesker, må det finnes sanger som går på tvers av generasjoner – sanger som både barnebarn og besteforeldre kjenner.

Det ble derfor reist spørsmål om skolen bør bidra til å sikre et slags kulturelt «minste felles multiplum»: noe vi kjenner igjen og kan sammen, uavhengig av hvilken skole vi har gått på eller hvilken generasjon vi tilhører.

Et gjennomgående budskap fra panelsamtalen var at kulturell og sosial motstandskraft må bygges mens samfunnet fungerer normalt. Det skjer i korene og kulturlivet, men også i barnehagen, skolen, kirken, eldreomsorgen og alle de andre stedene der mennesker møtes og synger sammen.

Det påpekes at vi kunne synge sammen etter 22. juli fordi sangene allerede fantes i vår felles hukommelse. Når mennesker synger sammen under krig og kriser, er det fordi noen kjenner sangene, noen tør å begynne – og andre kan følge etter, oppsummerer paneldeltagerne.

Den kunnskapen kan ikke bestilles den dagen alarmen går.

Motstandskraft bygges før krisen

Samtidig ble det advart mot å tenke for snevert når samfunnet nå skal styrke beredskapen. Dersom forsvar, helse, strøm og vann prioriteres på en måte som samtidig bygger ned kulturlivet og frivilligheten, kan vi også svekke deler av den sosiale infrastrukturen som skal hjelpe oss å stå gjennom en krise.

Astrid Kvalbein, rektor ved Norges musikkhøgskole, etterlyste derfor et helhetsperspektiv på beredskap. Kulturlivet består av en sammenhengende «økologi» av statlige og kommunale institusjoner, frivillighet, utdanning, privat finansiering og lokale miljøer. Svekkes deler av denne infrastrukturen, kan konsekvensene bli større enn det som er synlig i et enkelt kulturbudsjett.

Raktoren trekker også frem Musikkhøgskolens rolle i å utdanne dirigenter, musikkterapeuter og andre som kan bruke musikken profesjonelt og skape musikalske fellesskap. Det er altså ikke tilstrekkelig bare å slå fast at «alle kan synge»; samfunnet trenger også mennesker som kan lede andre.

Mer samarbeid på tvers

Panelet etterlyste også mer samarbeid på tvers av de tradisjonelle politiske sektorene. De hevdet at kultur ofte diskuteres innenfor kulturpolitikken, helse innenfor helsepolitikken og beredskap innenfor beredskapspolitikken. Skal sangens og kulturens samfunnsverdi bli forstått, må sammenhengene mellom disse områdene bli tydeligere.

Samtlige i panelet var også enige om et viktig premiss; Sang kan ikke erstatte militært forsvar, medisinsk beredskap eller sikre forsyningslinjer. Men et samfunn som skal stå gjennom alvorlige kriser trenger også mennesker som har tillit til hverandre, som opplever tilhørighet og som klarer å holde sammen og holde ut.

Og når ordene ikke strekker til, kan det ha betydning at noen kjenner sangene – og tør å synge den første tonen.

Panelsamtalen var ledet av daglig leder Jarle Flemvåg i Krafttak for sang og Karoline Giertsen i Sang i eldreomsorgen.